Om meg

Er det einaste lokalhistoriske tidsskriftet for heile Nord-Noreg. Skriftet kjem ut med 4 hefte om året. Det har stoff om nordnorsk historie, om folkeminne og tradisjon med meir. Bladstyrar er Vidkunn Eidnes.

tirsdag 24. januar 2012

Om Hålogaland

Hålogaland eller ei?
Av Reidar Bertelsen, Universitetet i Tromsø

Språk er makt og navnegiving er en viktig del av denne makutøvelsen. Bruken av navnet Hålogaland er interessant fordi vi her får demonstrert så mange dimensjoner ved navnegiving.


Ofte er det også slik at navn gis av de andre og at de det gjelder må akseptere enten det er stedsnavn eller personnavn. I den pågående diskusjonen om navnet til det nye politidistriktet deltar både utenforstående og de det gjelder. Tilsynelatende har vi fått en diskusjon som går langs to konfliktakser: historisk forankring og klang. Redaktør Odd R. Olsen hevdet i Harstad Tidende den 29.11. at “Vi har etter hvert fått en rekke navn som har fått ny geografisk betydning. Det må også få betydning for det nye politidistriktet.” Dette er ei vesentlig påpeiking; navnebruk og navneform endrer seg over tid.  I det aktuelle tilfellet har det gjennom hundreårene vært særlig stor dynamikk. I dag lever en moderne utgave av Hålogaland-navnet som regionsnavn for søndre del av Nordland fylke, Helgeland. Her dreier det seg både om ei språklig endring og ei endring i geografisk avgrensing. I tillegg brukes den arkaiske formen med en stor variasjon av meiningsinnhold. Foreninger, firmaer og enkelte offentlige institusjoner allerede har forsøkt å gi Hålogaland-navnet et innhold som går på tvers av det vi kjenner fra historisk tid.

Hålogaland var i fjern fortid de gamle håløygenes eget navn på den delen av Nord-Norge som de dominerte og  Finnmork var håløygenes navn på landskapet som samene dominerte. Samenes egne navn har ikke hatt tilsvarende gjennomslagskraft og det er uten tvil en konsekvens av de siste hundreårenes historie. Etter hvert som håløygene ekspanderte på samenes bekostning, endret det geografiske innholdet seg og grensesonen blei flytta stadig lenger øst og nord. Vi har gode holdepunkter for å hevde at grensesonen ca 1250 gikk ved Evenes og ved Tromsøya. Denne glidninga gjør at det godt kan sies å være historisk holdbart å gi stadig gi navnet et nytt innhold.

Et annet spørsmål er om det er klokt eller hensiktsmessig. Jeg vil ta opp noen få spørsmål som dreier seg om hvordan det aktuelle navnevalget kan fortolkes. Når sentrale samfunnsinstitusjoner som rettsvesen og kirke skal velge navn finner jeg grunn til å forvente en særlig grad av varsomhet. De to nordnorske bispedømmene heter nå Nord- og Sør-Hålogaland. Heile Finnmark, både det moderne fylket og det som var Finnmork i mellomalderen er kommet inn under Hålogaland-navnet. Vi har mye å lære av denne navnebruken.

Det er ikke vanskelig å forstå at man gjorde et slikt valg i ei tid da fornorskning var offisiell politikk, både i det skjulte og i det åpne. At statskirka ennå holder på disse navnene kan enten forstås som en erkjennelse av et historisk ansvar som er vanskelig å løpe fra eller det kan forstås som uttrykk for at mange ennå meiner at det er rett å gi forrang til det norske på bekostning av det samiske. Ei tredje fortolkning er at kirka egentlig ikke legger vekt på navnets meiningsinnhold, det bare “klinger godt”.

Det nye politidistriktet skjærer på tvers av den midtre delen både av gammelt Hålogaland og gammelt Finnmork. I dag er det ikke mye igjen av det som før var klart identifiserbare samiske bosettingsområder, men det finnes bygder der man bevisst arbeider med gjenreising av samisk kultur. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at dette arbeidet kan gjenskape riktig gamle dagers vekt mellom de etniske gruppene. Å bruke nordmenns gamle navn for området de dominerte, er på en måte historisk korrekt i denne situasjonen. Det norske har fått forrang over det samiske og navnevalget kan gjøre dette enda tydeligere.

Enten man velger Midtre Hålogaland eller bare Hålogaland, slik politimester Jørgensen ønsker seg det, så gjør man et navnevalg som kan tolkes slik at staten ennå ikke er ferdig med å arbeide for å gjøre det samiske utydelig og underordnet.  Jeg har ingen grunn til å hevde at dette er ei bevisst målsetting i Justisdepartementet, hos politimesteren eller hos Harstad Tidenes redaktør, men jeg er nokså sikker på at dette er en måte mange vil forstå navnevalget på. Det er kanskje ikke så farlig når det gjelder Hålogaland Ressursselskap og søppeltømminga, men jeg er overbevist om at det er mindre behagelig at politiet kan få mistanken om en etnopolitisk agenda rettet mot seg.
                                                                                 
Et annet interessant moment er at  Helgeland som nevnt ovenfor er i stadig bruk som regionsnavn og at det da kan virke problematisk å fortsette å ta i bruk den arkaiske formen Hålogaland og gi denne formen et annet geografisk innhold i en slags opposisjon mot den historiske utviklinga vitterlig har foregått. Forvekslingsfaren er kanskje ikke er stor nok til at dette blir en reell vanskelighet. I navnehistorisk sammenheng kan det sees på som spesielt at et navn så og si deler seg og lever videre med fleire ulike betydninger.
                                                                                                                                            
Det er fullt forståelig at man leiter etter et godt navn som kan samle kreftene omkring dannelsen av en region ut fra aksen mellom Narvik og Harstad. Det er også fascinerende å følge den politiske prosessen med å definere det geografiske omfanget av denne regionen. Jeg vil ikke målbære noen skuffelse om man etter nøye overveielse står ved Hålogaland som navn. Det er i alle fall et interessant uttrykk for språklig maktutøvelse med en mulig politisk hensikt. Som fortidsforsker vil jeg i tillegg konkludere med at historiske forhold fortsatt har vekt, verdi og kraft i dagens samfunn. Som samfunnsmedlem kan jeg likevel ikke stille meg heilt nøytralt og drister meg til å frarå at Hålogaland-navnet blir brukt slik det nå er vedtatt. Når man argumenterer for å si nei, er det alltid noen som spør etter et alternativt forslag. Mitt tilbud er å ta navnet til landets største øy,  Hinnøya. Jeg kan se gode grunner både for og  mot, men jeg ser ei klar overvekt for. Dette får eventuelt bli en annen debatt.

2 kommentarer:

  1. Halvdan Kohts artikkel om navnet Hålogaland sto på trykk i Håløygminne allerede i 1920.

    Lenvik Museum har OCR skannet denne utgivelsen. Du kan lese artikkel her:

    http://www.lenvik-museum.no/meny5/Haalogaland/H_Koth_Om_namne_Haalogaland_1920%20_1_.pdf

    SvarSlett
  2. Å plutselig så var store arealer av Norge borte. Hva med Norges østlige festning mot øst, etablert før 1200. Kongens eiendommer i Vest-Finnmark på 11 - 1200 tallet. Tore Hunds eiendommer i Altafjorden. En av de største og mektigste ætten i norrøn tid er plutselig utlendinger. Sørørøya, Altaelva og Tanaelva som var krongods helt sammenbruddet av den norske stat etter svartedøden.

    SvarSlett